Magnus Gabriel Hetting, som senere (1868) ble vår første fiskeriinspektør, var en foregangsmann på dette området i Norge. I 1855 ble det oppført 8 klekkerier, derav ett i Hokksund. Det knytter seg forøvrig en interessant historie til dette. Da Hetting var i Hokksund i forbindelse med etableringen av anlegget høsten 1855 ble han kjent med at en husmann fra Eiker, Jacob Sandungen, i flere år hadde drevet med kunstig klekking for å øke mengden av ørret i nærliggende bekker og tjern. I sju år, altså lenge før det her i landet var blitt talt eller skrevet noe om kunstig klekking, hadde han klekket fisk på en måte som han hadde funnet opp selv. Han hadde ikke lagt skjul på sin oppfinnelse, men snakket om den til flere og tilbød seg å klekke og sette ut ørret i tjern og bekker mot en liten godtgjørelse, men uten særlig hell. Ingen blir profet i eget land, heller ikke Jacob Sandungen. Hans kamerater spottet ham, mens andre ble forarget over at han, som de uttrykte det, "ville formaste seg til å gripe inn i Guds anordning".

Men Hetting fant her en stor entusiast for sine tanker, og da Sandungen i tillegg til stor kyndighet i ferskvannsfiske også hadde en skarp iaktagelsesevne og var en dyktig håndverker og en kjapp ung mann, kunne han bli til stor nytte. Professor Halvor Heyerdal Rasch, zoolog og arkitekten bak den første lakseloven fra 1848, uttalte om Sandungen:
"Jeg har ved nærmere bekjentskap med mannen funnet Hettings valg særdeles tilfredsstillende. Om måten hvorpå han gjorde sin oppdagelse har han meddelt meg følgende: Da han en høst, formedelst et hugg i foten måtte holde seg heime ved plassen, ver det hans største fornøyelse å sette seg på et sted hvor han kunne iaktta en lekeplass for auren. Her fikk han tydelig se hvordan forplantningen foregikk. Hannfisken stilte seg ved siden av hunnfisken slik at hans hode omtrent befant seg i høyde med hunnens midtkropp. Når rognutpressingen foregikk, vendte hun seg noe på siden med en sitrende bevegelse og samtidig gytte han sin melke. Etter denne iakttagelse forekom det ham sannsynlig at det ved å presse ut i vann de modne kjønnstoffene fra hann- og hunnfisk måtte han kunne skaffe seg en mengde befruktede egg som ved å nedlegges på passende steder i bekker der det ikke fantes aure måtte gi yngel som ville kunne trives og forplante seg. Som tenkt så gjort. Med garn fanget han hann- og hunnfisk. Hans hustru tok hannfisken og han hunnfisken og presset samtidig deres kjønnsstoffer i en skål rent vann. Rognen strødde han mellom stenene i en bekk der aure ikke fantes. Et par år senere merket han at aure søkte opp i denne bekken og sluttet derfor at det var den fisken som var fremkommet av den der nedlagte rogn som nå i leketiden søkte opp i sin fødebekk. Etter dette drev han den kunstige befruktning hver høst og innredet også en liten klekkekasse ved sitt hus og hadde der anledning til å gjøre flere iakttagelser".

Jacob Sandungen var klart forut for sin tid. Mens andre snakket og diskuterte, gjorde han sine iakttagelser ute i naturen, og anla egentlig, om enn i svært beskjeden målestokk, Norges første klekkeri på sin husmannsplass i Øvre Eiker.
Jacob Sandungen var aktivt med i klekkeriet i Hokksund fra starten i 1855, og ble ansatt som fast assistent for Magnus Gabriel Hetting ved kgl. res. av 12. juli 1856.

Om klekkeriets virksomhet i tiden frem til 1895 foreligger det svært få opplysninger. I tiden før århundreskiftet ble det drevet i regi av Buskerud Fiskeristyre. Kapasiteten har nok ikke vært svært stor, iallefall ikke når det gjelder laks. Klekkeriet var jo ikke bare bygget for laks, men også for andre fiskeslag som f.eks. vanlig brunørret. I landet forøvrig var det i perioden fra 1855 frem til århundreskiftet en kraftig oppbygging av klekkerivirksomhet og kapasitetene kom opp i flere millioner rogn. All rognen ble tilbakeført vassdragene så og si umiddelbart etter klekking, eller såsnart plommesekken var oppbrukt. Det foregikk med andre ord ingen foring av yngelen. Det ble også uttrykt tvil om dette var den rette måten å få opp bestanden på. I enkelte elver viste nemlig bestanden ingen økning. I elva Figgjo var det et større klekkeri som i en tiårsperiode leverte 2,7 mill. yngel til vassdraget, uten påviselig effekt. Dette klekkeriet ble derfor nedlagt, sammen med en rekke andre.
I 1895 skjer det en endring. For første gang ville myndighetene forsøke å etablere et anlegg som skulle være både klekkeri og oppvekstanlegg for laks. I sin innberetning om ferskvannsfiskeriene for 1895 og 1896 skriver daværende fiskeriinspektør Even Anton Th. Landmark:
"I Arbeidet for den kunstige Udklækning af Laxrogn hertillands kan det siges, at Aaret 1895 danner Indledningen til en ny Æra.
Medens nemlig hidtil hos os den udklækkede Yngel - saavel af Lax som Ørret - har pleiet slippes, saasnart Næringsbehovet begynder at gjøre seg gjældende, d.v.s. omtrent ved det Tidspunkt, da Navleblæren er fortæret, blev der i 1895 overensstemmende med mit Forslag af Stortinget bevilget Midler til Opførelse og Drift for Statens Regning af en Udklækningsanstalt for Laxrogn, beregnet paa Yngelens Opfodring indtil Høsten efter det i Amerika anvendte System, som jeg paa min Stipendiereise i 1893 havde havt Anledning til at gjøre mig bekjendt med. Anstalten, der er beliggende paa Garden Ullern i Øvre Eker, blev i det vesentligste fuldført Høsten 1895, idet dog endel Restarbeider først udførtes udover Vinteren og i første Halvdel af 1896. Anlæggets samlede Kostende udgjorde lidt over kr. 5000,- (Hertil er senere kommen noget over Kr. 1700,- til en ny Vandledning for at forøge den til Disposisjon værende Vandmængde). Den bestaar væsentlig af 2 Huse, hvert af lidt over 8 Meters Længde og henved 7 Meters Bredde, af hvilke det ene tjener baade til Udklækning og Opdrætning, det andet kun til Opdrætning af yngelen."
Lenger ute i innberetningen kommer Landmark inn på anleggets kapasitet, og tar særlig for seg tallene fra det første driftsåret:
"I Løbet af November og December 1895 blev der i Anstalten nedlagt ca. 470 000 Laxrogn (79 liter), hvoraf dog, for at undgaa Overfyldning, senere bortsendtes til andre Anstalter 80 000 Stykker. Af de resterende ca. 390 000 Rogn udklækkedes i Marts og April ca. 348 000 Yngel. For ikke i det første Driftsaar at arbeide med for store Masser blev heraf ca. 60 000 udsluppet i Drammenselven i Begyndelsen av Juni, førend Fodringen begynte, saa der var igjen til Opdrætning ca. 280 000 Yngel. Heraf befandtes der ved den endelige Slipning der fandt Sted omkring Midten af Oktober, at være i Behold omtrent 211 000 Stykker. Der var altsaa et Tab under Opdrætningen af ca. 25 Procent, hvad der baade i og for sig og navnlig i Betragtning af, at Methoden hos os tidligere var ganske uprøvet, maa betegnes som et særdeles gunstigt Resultat."

Som en liten sammenligning må her nevnes kapasitetene til dagens to anlegg. Anlegget i Hokksund er dimensjonert for 300.000 ensomrig settefisk og 30.000 smolt. Anlegget på Åmot, som er et rent oppvekstanlegg, har en kapasitet på 100.000 smolt. Anlegget på Ullern lå såvisst ikke særlig tilbake for dagens anlegg i Hokksund.

Fiskeriinspektør Landmark kommer også inn på betjeningen av anlegget i sin beretning. Han nevner dog ingen navn, men det var selvsagt lokale krefter som utgjorde staben i anlegget, bl.a. vet vi at Johs. Laugerud var bestyrer i en lang periode og fra 1896 assistent:
"Til Betjening af Anstalten paa Ullern er der ansatt en Bestyrer, som det hele Aar væsentlig er optaget deraf, samt en fast Assistent, som kun fungerer i det Halvaar, da Fodringen foregaar. Iøvrigt anvendes der noget Extrahjælp til Stamfiskefangsten og Anstaltens Forsyning med Is. Driftsutgifterne udgjorde i det første Driftsaar Kr 1 612,76, men vil, naar Anstalten er i Drift det hele Aar, antagelig udgjøre mellem Kr 2 000,- og Kr 2 500,- aarlig. Efter de nu foreliggende Erfaringer kan der i Anstalten med dens nuværende Indredning opdrættes 5 a 600 000 Laxyngel."

Anlegget på Ullern var utvilsomt en suksess etter datidens forhold. En svært rimelig dødelighet sammen med en relativt stor kapasitet, gjorde at en skulle tro dette arbeidet ville vedvare i en lang periode. Men så var ikke tilfelle. Allerede i 1911 trakk staten seg ut av sitt engasjement på Ullern. Bygningene ble selvsagt stående, men store deler av det løse utstyret ble overført til andre anlegg. Bl.a. ble settekassene overført til et nystartet anlegg i Tinn i Telemark.
Det kan selvsagt vekke undring at et anlegg som tilsynelatende er i god drift blir nedlagt. Årsaken var at oppdrett av lakseunger etterhvert ble sett på med stor skepsis. I Dramselva kunne det ikke påvises noen økning i laksebestanden som følge av utsetting av en-somrige lakseunger. Tvert imot ble det registrert en kraftig nedgang i bestanden. I Lærdalselva, som også hadde fått et tilsvarende anlegg, ble det heller ikke påvist positive endringer i bestanden. Forventningene til oppforing av lakseyngel hadde vært store, men resultatene var altså svært nedslående. Nå hadde dessverre ikke forholdene vært slik på Ullern at det hadde vært muligheter for overvintring. Da hadde vi kanskje allerede rundt århundreskiftet også fått oppdrett av smolt.

Hva kunne så årsaken til dette dårlige resultatet være? Nils Johnsen lanserer en teori i sin bok om Eiker fra 1914:
"Hvad fiskerne mest anket over ved statens anlæg, var tiden for ynglens slipning. Den blev nemlig ikke sluppet om vaaren straks efter utklækningen, men sent på høsten, sidst i november eller først i december maaned. Sommeren igjennom blev yngelen fodret i dammer og her blev den aldeles tam. Naar folk kom ned til dammen, kom fisken til land i store stimer; den var vant til at bli fodret, og saasnart den saa et menneske eller andet væsen paa bredden, kom den svømmende for at faa mat. Dette kunde vel være morsomt nok for en bymand; men for fiskeren som kjendte yngelen fra dens naturlige liv i elven, vakte denne opelskede vane bare bekymring; og det ikke uten grund.
Denne tamme yngel blev sluppet i elven ved vinterens indtræden. Den var aldrig vant til selv at søke efter føde; det hadde den aldrig lært; og den holdt sig fremdeles i store klumper og stimer, som den var vant til fra dammen, - ikke enkeltvis bak stenene paa lakseungers almindelige vis. Ved forsøk fra dag til dag gjennom flere aar viste det sig, at denne yngel fremdeles søkte land, naar den saa mennesker. Stimen kunde følge efter en mand hele strækninger langs elvebredden. Den ventet fremdeles paa at bli fodret. Almindelig stikker laksungen bak en sten og gjemmer sig, naar den ser nogen paa bredden; det er det naturlige instinkt.
For det første var yngelen avvænnet med at søke føde; dærnest hadde vanen dræpt det naturlige instinkt, som tilsiger at søke gjæmsel, naar det er mulig fare paafærde. Det var en meget kultiveret yngel man slap i elven; den manglet bare en ting: evnen til at søke føde og beskyttelse.
Jeg tenker mig en motedame fra "Karl Johan" flyttet ut paa en sauefarm i Australien alene. Trods kjøt og melk og uld i overflod vilde hun formodentlig sulte ihjel. Og sulte ihjel gjorde også statens fiskeyngel i Drammenselvens isvand om vinteren."

Nå var nok Nils Johnsen noe vel spenstig i sine teorier. Selv i dag drives det jo foring av yngel, uten at det er registrert at fisken blir til de grader tam som Nils Johnsen beskriver. Det som kan synes som en mulig forklaring på en eventuell dødelighet, er måten yngelen ble satt ut på. Istedenfor for å fordele yngelen jevnt ut over oppvekstområdene, ble den muligens bare dumpet ut i elva på ett og samme sted. Dette vet vi i dag er svært uheldig, og kan kanskje forklare den store dødeligheten noe.
I et tidligere kapittel er også de stadige vannstandsendringene omtalt. Disse var også en medvirkende årsak til den store dødeligheten.

Etter avviklingen i 1911 overtok lokale krefter i regi av Buskerud Fiskeristyre, men etter det samme mønster som før 1895. Yngelen ble med andre ord kun klekket og holdt i klekkeriet til plommesekken var oppbrukt. Ifølge Nils Johnsen ble dette drevet for fiskerens egen regning og til en kostnad som bare var fjerdeparten av hva det kostet staten.
Buskerud Fiskeristyre (senere Buskerud Laksestyre) har vært formelt ansvarlig for klekkeriet på Ullern og virksomheten der helt frem til våre dager, og det er ikke få millioner laks som har er blitt "født" i klekkekassene i det lille huset på Ullern opp gjennom årene. Med en kapasitet på opp mot 600.000 yngel, og en dødelighet anslått til ca. 10%, tilsvarer dette et titalls millioner yngel som er tilført vassdraget. En statistikk for årene 1925 til 1940, en periode på 16 år, viser at det i denne perioden ble det sluppet vel 4,9 millioner yngel, eller et gjennomsnitt på noe over 300.000 yngel pr. år ut i Dramselva. Tallene for senere perioder har ligget på det samme nivå, noe som tilsvarer et totalt antall yngel frem til våre dager på 15-18 millioner.

I 1979 begynte eggene å klekke så tidlig at det ikke var mulig å sette yngelen direkte ut i elva. Dette hendte samtidig med at Østsiden Jeger- og Fiskerforening og grunneierne under Hellefossen hadde begynt å engasjere seg i kultiveringsarbeidet. Aktiviteten ble derfor trappet opp, og det ble inngått en samarbeidsavtale mellom Buskerud Laksestyre og Østsiden jeger- og fiskerforening om produksjon av ensomrig settefisk. I 1980 ble det produsert 10.000 stk., og dette ble i 1982 trappet opp til 26.000 settefisk og 50.000 startforet yngel.

Anlegget på Ullern ble drevet i de samme lokaler helt frem til 1982. Da viste det seg at vannet som ble brukt i klekkeriet ble sterkt forurenset pga. et kraftig regnvær. Ph-verdien sank til 4,5 og all yngel som var klekket døde. Heldigvis var det sendt 50.000 rogn til Fiskeforskningens anlegg på Ims, og det var også 25.000 rogn som ikke var klekket som ble holdt i live frem til utsetting kunne skje.
Men vanntilførselen var som følge av det kraftige skybruddet dessverre ødelagt. Flere analyser av vannet viste dette helt klart, og det ble konkludert med at videre drift ved Ullern klekkeri ikke var å anbefale. Etter mer eller mindre sammenhengende og svært vellykket drift gjennom hele 127 år, var det i 1982 ugjenkallelig slutt.
Vi kan i dag dessverre ikke finne spor av det gamle klekkeriet. Det ble revet i 1984, da bygget var i en svært dårlig forfatning og ingen så seg tjent med å påkoste et nødvendig vedlikehold. I fremtiden må vi derfor holde oss til gamle fotografier og tegninger for å forestille oss hvordan det var på Ullern i gamle dager.

Etter at beslutningen om å stoppe videre drift ved anlegget på Ullern, sto fiskeinteressene under Hellefossen overfor en stor utfordring: hvordan skaffe nye lokaliteter for klekkerivirksomhet!

Årene fra 1979 hadde gitt mange erfaringer, både med det konkrete kultiveringsarbeidet, og med organiseringen av dette. Et prinsippforslag for organisering og drift ble utarbeidet og forelagt de styrende organer i Buskerud Laksestyre, Hellefoss Elveeierlag og Østsiden Jeger- og Fiskerforening. Forslaget ble anbefalt og 1982 ble å betrakte som et prøveår for denne organisasjonsmodellen. Et Fellesutvalg, med representanter for alle de tre organisasjonene, styrte kultiveringsarbeidet i det hektiske året 1982.

For hektisk ble 1982. Det var bare måneder igjen til høstens stamfiske skulle begynne, og man sto uten klekkeri! Felleutvalget var klar i sin holdning: Et nytt klekkeri måtte etableres. Det måtte være enkelt og lettstelt, og vanninntaket måtte helst ligge ovenfor eksisterende bebyggelse for å minske forurensningsfaren mest mulig. Etter å ha vurdert en hel rekke alternativer, sto man til slutt igjen med et mindre antall som ble ansett som de mest lovende. Fagfolk fra Direktoratet for Vilt og Ferskvannsfisk vurderte de aktuelle alternativ under et besøk i Hokksund, men dessverre var deres konklusjon at ingen av alternativene var egnet for klekkerivirksomhet! Etter denne svært så nedslående meldingen, syntes det som om kultiveringsarbeidet for laks i Dramselva måtte innstilles noen år.
Men heldigvis dukket det opp nok et alternativ. Gustav Braathen, eieren av Lilleby Gård, var blitt kjent med problemene med å skaffe egnede lokaliteter, og tilbød å stille deler av et nytt bygg til disposisjon. Dette viste seg å være så godt som ideelt for klekkerivirksomhet, med tilstrekkelig store lokaler, og et stabilt vanninntak med vann av god kvalitet. Erik Fagerlid Olsen og Øyvind Fladaas ble utpekt som prosjektansvarlige, og takket være en enorm innsats fra disse, samt en hel rekke andre frivillige medlemmer i de tre samarbeidsorganisasjonene, ble det nye klekkeriet klart på rekordtid. Arbeidet startet den 30. juni og ble avsluttet den 5. oktober, tidsnok til stamfisket etter sjøørret.
Anlegget fikk en kapasitet på ca. 400.000 lakseyngel og ca. 45.000 sjøørretyngel. 250.000 av lakseyngelen skulle startfores og slippes i elva etterhvert de vokste til og karene ble overbefolket som følge av dette. Ca. 50.000 ensomrige settefisk skulle til slutt settes ut.

I 1983 ble så Hellefoss Klekkeri og Settefiskanlegg stiftet med formell stiftelsesdato 21. april. Dette er et forpliktende samarbeidsorgan mellom Buskerud Laksestyre, Hellefoss Elveeierlag og Østsiden Jeger- og Fiskerforening med det formål "å drive stamfiske, klekking av rogn og settefiskproduksjon for laks og sjøørret, samt bygging av anlegg med sådant formål".
Videre står det bl.a. i vedtektene:
"Selskapet er dannet på ideelt grunnlag og skal ikke gi utbytte i form av pengemidler til noen av medlemmene" og "Som bidrag til drift av selskapet yter Hellefoss Elveeierlag og Østsiden Jeger- og Fiskerforening inntil 40% av brutto fiskekortsalg".
Selskapet har også som formål å søke kontakt med andre lag og foreninger langs vassdraget for å oppnå et videre samarbeide om kultiveringsarbeidet. Dette resulterte i en samarbeidsavtale med Åmot og Omegn Fiskerforening fra 1984, hvor ÅOFF bl.a. stiller sitt sommeranlegg på Åmot til disposisjon for oppforing av laks.

Slik var situasjon helt frem til 1987 da Gyrodactylus Salaris ble konstatert i Dramselva.

Dette medførte en helt ny situasjon. Utsetting av yngel på de tradisjonelle strekningene måtte stanses. Det var liten vits i å sette ut fisk som ville dø som følge av parasitten. I tillegg ville yngelen etter den naturlige gytingen også dø. Det som etterhvert ble helt klart, var at Dramselva, inntil Gyrodactylus Salaris ble utryddet på en eller annen måte, måtte basere så godt som hele sin reproduksjon på et klekkeri med tilhørende settefiskproduksjon. Og det som også raskt ble like klart var at det eksisterende anlegget hadde for liten kapasitet til dette. En av hovedkonklusjonene fra det nedsatte "Gyroutvalg" i regi av Buskerud fylke var også at det måtte bygges et settefiskanlegg.
Innenfor Hellefoss Klekkeri og Settefiskanlegg hadde disse tankene allerede vært luftet enn tid, og betydelige midler var avsatt til et slikt formål. De lokale lakseinteressene påtok seg derfor ansvaret for å bygge og drive et nytt anlegg for å kunne holde laksestammen i Dramselva på et tilfredsstillende nivå.

Og arbeidene startet opp nesten umiddelbart. Allerede i juni 1987, altså før Gyrodactylus Salaris var konstatert i Dramselva, hadde lokale krefter vært forutseende og sikret seg tomt for det fremtidige anlegget. Grunnen til dette var at mistanken om at elva kunne bli infisert, var berettiget all den tid Gyrodactulys Salaris var fastslått i oppdrettsanleggene i Tyrifjorden allerede høsten 1986.
En byggekomite ble etablert tidlig i 1989. Ola P. Hobbelstad ble valgt som formann og med seg hadde han en rekke ildsjeler i laksemiljøet i Hokksund. Erik Fagerlid Olsen ble sekretær i komiteen og i tillegg var Håvard Lind, Rune Solvang og Gunnar Lie fra ØJFF medlemmer, samt Gustav Braathen fra Hellefossen Elveeierlag.
Forut for byggingen hadde det selvsagt foregått en grundig planlegging. Allerede høsten 1988 ble det holdt møter med Direktoratet for Naturforvaltning for å diskutere teknisk utførelse, finansiering og drift. Andre anlegg rundt om i Norge ble også besøkt, bl.a. NINA's forskningsstasjon på Ims, NVE's klekkeri på Lundamo og klekkeriet for Rauma på Herje i Romsdalen. En mengde verdifulle impulser ble hentet inn fra disse stedene, både gjennom selvsyn i anleggene og gjennom samtaler med de ansvarlige på disse stedene.
Selve byggeprosjektet ble gjennomført utelukkende i lokal regi. Selv om Direktoratet for Naturforvaltning var en klar hovedsamarbeidspartner i prosjektet, ikke minst gjennom deres økonimiske bidrag og deres biologiske og tekniske ekpertise, fikk de lokale kreftene frie hender. På mange måter tok de lokale kreftene selv initiativet, og fikk aksept for dette hos alle.

Selve byggeperioden var relativt kort og krevde en enorm arbeidsinnsats fra alle i byggekomiteen, både med å administrere selve byggingen, men også med å holde kontakten med alle eksterne, så som miljøvernmyndighetene i fylket, offentlige organer, DN osv. En rekke "lokale" avtaler måtte også forhandles frem, bl.a. om vannrettigheter, om kloakkforhold, om veirettigheter osv. Et stor arbeide ble også nedlagt for å skaffe tilstrekkelig kapital. Selv om store deler er finansiert lokalt, bl.a. gjennom oppsparte midler og stor dugnadsinnsats, bidro det offentlige med anslagsvis 3-4 millioner i direkte støtte, fordelt over tre år. Selv om alle gjorde en kjempeinnsats i byggeperioden, må Erik Fagerlid Olsen berømmmes for sin ekstraordinære innsats. Han var høyt og lavt og administrerte det meste på selve byggeplassen. Hans innsats som byggeleder og administrator av dugnadsgjengen var avgjørende for det vellykkede resultatet. Erik var på anlegget nesten til enhver tid og fordelte oppgaver, sørget for at materialene var på plass, organiserte dugnadsgjenger osv osv. Og medlemmene, både i Hellefossen Elveeierlag og Østsiden Jeger og Fiskerforening, stilte mannsterke opp. Hele 7000 dugnadstimer ble bokført i løpet av den korte og hektiske byggetiden.
Allerede tidlig på våren 1990 ble det eksisterende anlegget på Lilleby bygget ned og fisken samt en stor del av utstyret overført til det nye klekkeriet. Så det var ikke bare selve byggingen som var hektisk. Man måtte faktisk drive oppvekstanlegg i det nye anlegget samtidig som det ble bygget opp. Anlegget er dimensjonert for 300.000 ensomrige settefisk og 30.000 smolt. Dette var beregnet til å være tilstrekkelig for å opprettholde en laksestamme som kan gi en total fangst på 5-6-7 tonn, selv med full dødelig effekt av Gyrodactylus Salaris.
Samarbeidsavtalen med Åmot og Omegn Fiskerforening om bruk av deres uteanlegg ble samtidig forlenget. En aktiv bruk av deres oppvekstanlegg var en del av det totale kultiveringanlegget langs Dramselva.

Parallellt med dette jobbet ØJFF med å bygge opp egne oppvekstdammer for laks i nærområdene og med vann fra naturlige bekker og tjern. ØJFF hadde allerede tre dammer på det tidspunktet Gyroen gjorde sitt inntog i Dramselva, den første anlagt så langt tilbake som på midten av 60-tallet. Denne dammen, Lauvtjerndammen, var forøvrig gjengrodd og ikke lenger brukbar. Tidlig på 70-tallet ble Horsrud-dammen anlagt, og i 1977 også Langeruddammen. Sistenevnte fikk sitt navn fordi den lå nederst i Langerudbakkene, men burde egentlig hete Tyse-dammen, da den ligger på Tyses eiendom. Formålet med dammene var å ha naturlige oppvekstmuligheter for ørret, men kunne nå mer eller mindre umiddelbart benyttes til oppvekst av lakseunger utenfor klekkeriet frem til smoltstadiet, og med naturlig foring. Også en ny dam ble anlagt, kalt Ole-putten etter en av ildsjelene i dam-prosjektet, Ole Straume. Kapasiteten var ca. 2000-3000 smolt pr. dam. I begynnelsen ble det satt ut et adskillig større antall yngel, men erfaringene viste at det ikke var næringsgrunnlag for stort mer enn maksimum 3000. Bruk av oppvekstdammer var en svært effektiv metode. De ga gunstige vekstforhold for yngelen, og var billige. Dette fordi det var ingen forutgifter, og alt arbeidet ble utført på dugnad. Leiesummen for dammene betales av ØJFF, men alt arbeidet rundt dem administreres i dag av Hellefoss-Åmot Kultiveringsanlegg. Dammene er bare brukt i liten grad de siste årene fordi det er etablert tilstrekkelig kapasitet gjennom de oppvekstområdene som allerede finnes, men de ligger der som en god reserve hvis det en gang skulle bli påkrevet å ta dem i bruk igjen.

I 1992 startet så de første sonderingene for å etablere et innebasert oppvekstanlegg på Åmot til erstatning for uteanlegget. ÅOFF hadde fått tilsagn om å leie lokaler i gamle Embretsfoss Fabrikker. Disse egnet seg svært godt, de var tilstrekkelig store og hadde tilgang til rikelig med vann fra elva gjennom en allerede eksisterende vannledning. Alle impliserte langs vassdraget gikk sammen om finansieringen av dette anlegget, bl.a. bidro ØJFF og Hellefoss Elveeierlag med nær en kvart million kroner, mens ÅOFF, som ikke hadde så store direkte økonomiske midler å bidra med, stilte med en imponerende dugnadsinnsats. Hans Hanto, daværende formann i ÅOFF, var en svært aktiv byggeleder og under hans særdeles dyktige ledelse ble byggearbeidene gjennomført på rekordtid. Anlegget er dimensjonert for inntil 100.000 smolt.