|
|
 | «En liten lofotorsk jeg er , for jeg er født i Henningsvær», slik går sangen de fleste har hørt. Og slik er det i virkeligheten også. For Lofottorsken, eller Skreien om man vil, er født i Henningsvær. Eller like i nærheten. For utenfor Henningsvær, på sørsiden av Lofotveggen, ligger noen av de rikeste fiskefeltene i verden. Fiskefelter hvor det hver vinter foregår ett intensivt fiske etter skrei. Et fiske med rom både for yrkesfiskere og sportsfiskere. |
Hver vår vandrer den Norsk arktiske torsken fra sine oppvekstområder i Barentshavet tilbake til Lofoten for å gyte. For omtrent som laksen drar skreien tilbake til det stedet den selv ble unnfanget når tiden er inne. Det er i begynnelsen av januar at eventyret starter. Fisken ankommer Røst i store stimer, og yrkesfiskene kan begynne sin høsting av havet. Det årvisse Lofotfiske er i gang.
I den tidligste fasen av Lofotfiske er det begrensede muligheter for sportsfiskeren å nå fisken. Fisket foregår helt ute ved Røst og de fleste båtene er opptatte med å ta sin del av kvoten de er blitt tildelt. Og bare de færreste vil ha med seg en sportsfisker ut på feltet. Men etterhvert kommer fisken sigende inn på grunnere vann for å gyte. Og det er disse områdene som egner seg best for sportsfiske. Her er det minst værhardt og fisken står grunt. Tradisjonelt gode plasser er Gimsøystraumen, Hølla(mellom Henningsvær, Skrova og Svolvær) og Austnesfjorden. Fiskefelter hvor yrkesfiskene tar dagsfangster på opp imot 15 tonn, sløyd fisk, hvert år. Mange mener det «virkelige» Lofotfiske ikke er startet før skreien står på Hølla. Det blir ofte mars måned før fisken kommer så langt inn. Men det er ingen garanti at den kommer inn på Hølla i denne tiden. Noen ganger er den senere, andre ganger tidligere. Og heller ikke antallet er det noen sikre garantier på. Mange faktorer spiller inn. En av dem er mattilgangen. For selv om dette er en gytevandring, så spiser skreien underveis. Det er særlig sildas vandring som kan spille inn på innsiget i Lofoten. For når store mengder sild og skrei møtes, da blir det et etegilde uten like. Og skreien kan godt følge sildestimene langt sørover før den igjen vender skjegget mot Lofoten. Dette forklarer det tidvis gode vinterfiske på Helgeland og det påfølgende sene Lofotfiske.
De fleste tenker på dette fiske som ett yrkesfiske, noe det også er. Men det bor ikke bare yrkesfiskere i Lofoten, selv om noen later til å tro det. De aller fleste som bor i øyriket er ansatt i helt andre næringer enn fiske. Men de vet å bruke havet. Så snart Lofotposten begynner å trykke de populære skreikartene, som viser om skreien er på tur inn. Ja, da siger småbåtene ut på feltet. Det er tid for å sikre seg årets første mølje. Alle drar de ut, Elektromontøren i Sørvågen, og læreren fra Svolvær. Mange lang ute i Vestfjorden, men de fleste inne på Hølla utenfor Svolvær og Kabelvåg. Det som gjør Hølla spesielt interessant for en sportsfisker er de samme faktorer som avgjorde bostedsvalg for de fastboende. Nærheten til de rike fiskefeltene, og de relativt smule farvannene. Man kan dra korte distanser og holde seg nær land samtidig som man kan gjøre eventyrlige fangster av Skrei.
Sportsfiskene som drar ut på feltet gjør ofte dette i små sjarker på 20-30 fot. Som regel med håndjuksa til redskap. Fisken letes opp med ekkolodd, eller man følger en med slikt utstyr. Dette gjør at man ofte ser små klynger med båter som ligger ved siden av hverandre på havet å drar opp fisk. Når dette pågår er ikke prestisjen liten. I Lofotens hovedstad, Svolvær, bor det ca 5000 mennesker. Dette er ikke større enn at snakket går om noe gjør storfangster. Og det er det hele tiden noen som gjør det. Dagsfangster på 20-40 skrei er ikke uvanlige, og når fisken kan ligge på mellom 3-35 kilo blir det litt i kassen. Den vanligste skreien som taes på juksa er ofte mellom 4-6 kilo, men det er ingen umulighet å dra opp en 35 kilos Skrei. Andre redskapstyper tar ofte fisk av slik størrelse.
Å fiske Skrei er ikke noe man lærer på en dag. De store fangstene er noe som kommer med erfaring, om man da ikke har gullhår en viss plass. Skreien er som regel urolig og lunefull. Det er mange ulike taktikker for å hale opp mest mulig fisk. Noen kjører hvileløst rundt å leter med ekkoloddet. For å fiske intensivt på de stimene som finnes. Andre ligger rolig på samme plassen time etter time, med en stoisk ro, og enorm tålmodighet. Hvem som får mest fisk er ikke godt å si, men de fleste får nok. Det er vel egentlig her som ellers, man må finne en metode som passet til lynnet. Jeg for min del klarer ikke å ligge i ro mer en 10 minutter uten napp, da må jeg rundt å lete. Nå er det ikke ekkolodd på min lille 16 fots Hansvik, men det ligger alltid noen kjente i nærheten som har det. Da er det bare å henge seg på.
Når det gjelder valg av redskap så er dette nokså lett. De fleste yrkesfiskere bruker 2 kilograms «Jarnstein» i enden, og tre-fire markangler over. Mens de fleste sportsfiskere foretrekker Svenskpilken med ett par markangler til oppheng. Noen setter en rød markangel inn på splittringen opp på pilken. Men det er her som ellers. Noen sverger til det ene, andre til noe helt annet. Yrkesfisker Henry Johansen fra Vega på Helgeland er i Lofoten hver år. «-90 % røde markangler er det som brukes», sier han på forespørsel om redskapsråd. Han burde vite hva som teller. Ett annet råd er at man må jukse kraftig, det nytter ikke å sitte å pirke. Da blir fangsten brosme og hyse, fin fisk det også, men skreien er bedre.
Når det gjelder redskap så kan dette være noen gode råd å ta med på vei mot Lofoten, men når det gjelder hvor man skal dra ut, og hvor man skal fiske, så ordner sannsynligvis dette seg selv. Det er nemlig få båter å få lånt i Lofoten uten egen skipper, og disse har som regel en hvis peiling. I allefall om de snakker lofotdialekt, da er fisket sikkert kommet inn med morsmelka.De fleste som kommer på land etter en tur på lofothavet har med seg skrei på land. Og da er det bare en ting som gjelder, Mølja. Kort og godt en mølje av nytrekt skrei, kokt rogn og lever. Servert med flatbrød og potet. Beskrivelse er bortkastet, retten må smakes. Men hvis mulighetene eller evnene er utilstrekkelige, så serveres retten på de fleste restauranter, med respekt for seg selv under vintersesongen. NB; husk akevitt, og ha en seng innen rekkevidde.
I de senere år har det dukket opp ett nytt arrangement i Svolvær. Det er nå mulig å dra til Svolvær å bli Verdensmester i skreifiske, uoffisiell. For hvert år i slutten av mars arrangerer Vågan Båt og Havfiskeforening uoffisiell VM på lofothavet. Hvor konkurransen kort og godt går ut på å hale opp den største skreien. Vi håper å bedre kunne presentere dette senere.
